I stadig utvikling

Som lærer må en alltid være klar for å endre seg og sin praksis. Det er alltid noe nytt som skjer, revidering av planer, ny forskning som viser hvordan elevene lærer best. Nå har jeg bare vært fast i dette yrket i 4 måneder, men jeg har likevel forstått såpass av dette yrket jeg har valgt meg.

På kurs er det alltid slik at man får en haug med nye ideer og nye innspill som jeg gjerne vil plotte inn i min praksis. Problemet er bare at når det er så mye nytt, og så store endringer som bør til, blir jeg så overveldet at jeg ikke får gjort noe. Det er typisk at man rett etterpå setter i gang med nye ting, men så går det i glemmeboka.

I dag har jeg lært at å la elevene sitte sammen to og to ( i læringspartnere), kan man fremme mye læring. Disse gruppene kan man bruke til å diskutere, drøfte, forklare hverandre, rette hverandre, ja det fins nesten ikke grense for hva man kan gjøre når man sitter to og to.

Det andre jeg må trekke frem er læring av læringsstrategier. Det er jo utrulig viktig å lære elevene om hvordan de selv lærer best. Dvs, få de selv til å reflektere over det. Gjøre de bevisste på det. Dette er jo mye viktigere enn at de vet alt det er å vite om 2. verdenskrig.


Jeg vet ikke om det ble en rød tråd i dette innlegget. Men jeg føler meg litt forvirret selv, så det passer kanskje bare bra. Det beste med å være lærer (ok, kanskje en av de beste tingene) er at du alltid har en sjanse til. Du kan alltid gå tilbake og gjøre det bedre. Jeg skal ha engelsk i morgen også liksom. Jeg kan liksom bestemme at "fra nå av.." Dette blir bra. Jeg må bare ikke ha skyhøye forventninger til meg selv. Jeg er tross alt helt fersk, og gjør mitt beste! Kjempebra!

Å være lærer er så mye mer enn planlegging, vurdering og klasseledelse!

Jeg har nå vært fast lærer i klassen min i 3 måneder, og jeg må si at det er nå det begynner å bli artig å være lærer! Og jeg begynner å innse at jobben min er så mye mer en planlegging, vurdering og klasseledelse. Det beste med jobben min er å få lov til å møte de samme elevene hver dag, se de smile, lære nye ting, leke sammen og utvikle seg. Jeg merker at jeg gleder meg til å se dem, og jeg har også merket at å lede min egen klasse er så mye lettere nå, enn det var i begynnelsen. De begynner å kjenne meg, og jeg begynner å kjenne dem. De hører mer etter. Hvis det er noen som snakker i munnen på meg kan jeg ta tak i det og si: "Har du fått ordet nå?" Og så det  være helt stille i noen minutter, der alle bare forstår alvoret. Jeg elsker når jeg får til det. Nå må det også sies at da det begynte å bli mange kommentarer og forstyrrelser i timen fant jeg og kollegaen min ut at vi skulle notere oss ned hvem som forstyrret, og sende brev med hjem til disse. Vi sendte hjem et brev til alle som hadde fått så lite som en anmerkning, og skrev at i løpet av denne uken har eleven fått så så mange anmerkninger. Jeg syns det fungerer utmerket. Nå har vi en konsekvens, så jeg slipper å stå å kjefte og føle at jeg ikke har kontroll. Og elevene vet at de blir skrevet ned, og de godtar det.

Jeg hadde ikke trodd det, men det blir faktisk morsommere og morsommere å være lærer! 

Kjære prøvekaninene mine!

Jeg er helt fersk i min jobb som lærer, og dere er de heldige (eller uheldige) som har trukket det korteste strået om å være mine aller første elever. Jeg vil bare at dere skal vite at jeg gjør mitt beste i å gi dere den beste utdannelsen som mulig. Hver dag tenker jeg på hvordan jeg kan gjøre ting bedre, hvordan jeg skal orden undervisningen inspirerende og lærerik for dere. Når jeg legger meg går tankene til prøvene dere skal ha og har hatt, og hvordan jeg skal bruke dem slik at dere lærer enda mer. Jeg følger godt med på hva de jeg jobber med sier om hva som er lurt å gjøre, og prøver å huske det så godt jeg kan. Når jeg ser dere og dere hilser på meg, gjør det meg så glad. Spesielt når dere forteller andre stolt ut i skolegården at jeg er læreren deres.

Jeg vet at jeg ikke er den beste læreren enda, men jeg vil så gjerne bli en god lærer for dere. Og jeg kan love dere at jeg gjør mitt beste for å være det for dere. Selv om jeg ikke er helt der enda, så håper jeg at jeg vertfall kan være en trygg og positiv voksen som dere kan stole på. Så kommer det flere elever underveis i min vei, men dere kommer alltid til å være prøvekaninene mine. Mine helt spesielle elever, de første jeg hadde. Og jeg kan vedde på at dere har lært meg minst like mye som jeg har lært dere når året er omme!

De umulige forventningene!

Har du noen ganger vært på en kurs og tenkt: "Wow, dette var så viktig at jeg bare MÅ innføre det i min praksis!"? Det har jeg. Jeg tenker vel slik omtrent på hvert av kursene jeg har blitt sendt på. På kurs lærer du nye ting som kursholderen mener er superviktig. De er kjempeengasjerte og viser deg masse gode resultater og metoder for å gjøre det på.

Jeg har akkurat kommet hjem fra kurs, og jeg føler meg overveldet av all kunnskapen jeg har fått i dag. Jeg har egentlig oppdaget at jeg gjør så mye galt i min praksis, og har sååå mye å lære. Forventningene blir kastet mot meg fra alle kanter; skoledirektør, rektor, kollegaer, foreldre, elever, og ikke minst meg selv. Det er helt umulig å møte alle forventningene!

I dag ble det sitert følgende på kurset: "Å være lærer handler om å finne gode strategier for å håndtere de umulige forventningene." Det var godt sagt, spør du meg. For jeg merker at mens jeg tenker på hvordan jeg skal være en god klasseleder, så må mye tid gå med på å planlegge timer, lage ukeplaner, tilrettelegge for de med egen IOP, rette prøver og lekser, være med i komitearbeid, tenke på den skriftlige vurderingen som elevene skal få etter jul og ikke glem av å se alle elevene hver dag! Og du skal vite hvor de ligger i leseutviklingen til en hver tid, og hvordan de har det generelt. Kan noen være så snill og fortelle meg hvordan i all verden jeg skal få til alt dette på en gang?? Jeg ser ikke for meg at jeg ville klart det omså jeg hadde en hel ekstra uke, bare på å planlegge og tenke framover!

En god kollega sa til meg at jeg måtte skille mellom det jeg "må" gjøre, og det jeg "burde" gjøre. "Du kommer alltid til å ha dårlig samvittighet, for alt du burde ha gjort." sa hun til meg. Så det er bare å øve seg på det da, tenker jeg. Uansett, så har jeg kommet langt! Jeg er jo mye flinkere med klasseledelse og det med å planlegge timer nå. Og jeg øver meg på å se elevene mine, og prøver å få til en god relasjon med dem. Så får heller dette med vurdering og halvårsplanlegging komme etterhvert. Jeg er jo tross alt helt fersk i gamet!

Etter 3 måneder i arbeid..!

Jeg har mellomtime og kjenner at tanken på alt jeg skal gjøre gir meg panikk. Ikke har jeg laget ferdig halvårplaner i alle fagene mine. Joda, jeg har en slags plan i mange av fagene, men i engelsk så føler jeg at jeg holder på med undervisning i hytt og pine. Uten en plan mangler jeg oversikt over hva de egentlig skal lære, og jeg kjenner at det gjør meg stresset!

Jeg skal ha en utviklingssamtale i morgen, og jeg er ikke sikker på hvor eleven er i de viktigste fagene. Jeg har ikke oversikt over elevene mine. Det stresser meg! Jeg har lært at man bør ha oversikt over hvor de ligger, vertfall i norsk, matte og engelsk. Men det gjør jeg ikke! Jeg vet ikke engang om de gjør leksene! Det blir ikke tid i timene til å sjekke alle 29 elevene, at leksa er gjort. Og å ta inn bøkene etter hver time, kan jeg jo heller ikke. De har jo lekse til neste dag i de samme bøkene. Er det egentlig meningen at man skal rette all leksa?

I disse timene skal jeg egentlig sitte å lage ukeplan, men uten å ha et mål i engelsk blir det veldig vanskelig å skulle finne lekse. Jeg må jo først ha målet! Også fikk jeg i oppdrag å finne ut hva vi hadde på skolen av naturfagsting. Når skal jeg få tid til det? Også er det komitearbeid, og medarbeiderundersøkelse som jeg ikke har peiling på når og hvem.

Så har vi den evinnige klasseledelsen. Det plager meg at klassen ikke alltid gjør det jeg vil. De prater uten å rekke opp hånda, de snakker høyt med hverandre når jeg har sagt det skal være stille. jeg blir sprø. Det fungerer jo ikke å gi belønning når det er så stille jeg vil ha det, når de faktisk aldri oppnår det. Jeg føler at jeg ikke gjør annet enn å kjefte på dem.

Jeg har så mye å lære! Jeg har jo akkurat begynt. Det komiske er jo at jeg forventer av meg selv at jeg skal mestre å være lærer med en gang. Men jeg har jo akkurat begynt! Cut me some slack! Jeg må bare tenke at jeg kommer aldri til å være en perfekt lærer. Det fins ikke. Ingen er perfekte! Men i søken mot å være en god lærer, kommer jeg garantert til å bli bedre! Jeg kan jo bare tenke på da jeg begynte i høst. Hvor usikker jeg var på bare å heve stemmen min. Jeg har nok enda en vei å gå før jeg er den autoritære klasselederen jeg vil være, men jeg er på tur dit. Lærer stadig nye triks, og måter å gjøre ting på. Det kunne gått mye verre! (hehe, jeg prøver å oppmuntre meg selv) Nå tror jeg at jeg skal se på den engelsken, ta noen valg, være fornøyd med meg selv; du gjør tross alt ditt beste!

Slitsom dag..!

Jeg dør! Ok, så dør jeg ikke, men jeg er veldig sliten! Det har vært en tung dag med krangling, hysjing, venting og kjefting. Jeg har blitt sint, oppgitt, irritert, og tenkt: "dette skjer bare ikke." Det er ufattelig slitsomt noen ganger å være lærer! Det er så mye jeg vil ha endret i klasserommet mitt. Småpoliti av elever som vil følge med på de andre, unger som ikke får med seg beskjedene våre, som prater i munnen på oss, som svarer frekk.

Alt koker ned til et enkelt spørsmål: hvordan få de til å høre etter? Enkelt spørsmål, men kanskje ikke så enkelt svar. Jeg må finne det ut! Det kan vel ikke være meningen at man skal gå å mase på disse barna for å få de til å gjøre det de har fått beskjed om?! Hva er greia deres liksom? Halve klassen tenker at det ikke gjelder seg selv, resten gjør kanskje det de får beskjed om, men snakker samtidig litt med naboen slik at det blir bråk.

Det ble litt lite strukturert dette blogginnlegget merker jeg. Men når man har det litt sånn rotete i hodet etter en rotete dag med elevene, så blir det litt sånn. Satser på at det skal bli bedre etterhvert! For jeg kan ikke ha det slik som i dag, hver dag! Det skal jeg love deg!

IOP

Den store stygge IOP-ulven har endelig kommet til min arbeidshverdag også. Individuell opplæringsplan..

Jeg er kontaktlærer på 5. trinn, og har noen elever som trenger IOP fordi de ikke følger den vanlige opplæringsplanen av forskjellige grunner. Da jeg begynte å jobbe i høst var jeg obs på disse elevene, og at det burde lages en plan for de. Dessverre har dette gått litt i glemmeboka, og jeg har rett og slett glemt det helt av. Helt fram til i dag når jeg og hun jeg arbeider med på trinnet, ble bedt om å levere pedagogiske rapporter på de elevene som trenger særlig oppfølging i norsk. (dette har også en fansy forkortelse som jeg dessverre ikke husker). Da kom jeg plutselig på at jeg har jo elever som trenger IOP. Hvem skal skrive den? Er det meg? Alene..? Hva er det? Hvor får jeg målene fra? "Jeg har jo ikke gjort noen ting i forhold til denne elevene jeg." sa jeg litt fortvilt til min kollega. "Ja, jeg har lagt merke til det." Svarer hun. Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg vil tolke det. Men jeg gidder ikke bruke så mye tid på det. Det er ikke det at jeg er lat, og ikke gidder å sitte å gjøre alt jeg må på jobb. Det handler mer om at jeg ikke alltid vet hva som skal gjøres, og at jeg er ganske flink til å utsette det jeg må gjøre før like før det må være klart. Også merker jeg at jeg spiller nyutdannet-kortet så ofte jeg kan. Jeg håper bare at når det blir oppbrukt, så har jeg lært det meste jeg trenger for å være en selvstendig og god lærer!

Det er læreren som bestemmer!

Skrev jeg i forrige innlegg. Jeg merker at jeg bestandig vil begrunne dette.
Det er læreren som bestemmer...

• fordi hvis ikke læreren bestemte ville det vært skikkelig kaos her.
• fordi han/hun vet hva som skal skje i timen.
• fordi dere barn ville ikke klart å bli enige.

Nå i det siste har jeg begynt å tenkt at det trengs ikke noe ekstra etter den setningen. Læreren bestemmer i et klasserom! Slik er det med den saken! Begynner du å legge til mer, så gir du bunngrunn i kverulering. Og kverulanter fins det mye av på skolen. Det skal jeg love deg. Men her er det altså bare en som bestemmer, det er læreren! Så må jeg bare finne ut litt mer om hvordan jeg vise elevene at det er meg som bestemmer, og hvordan jeg skal få de til å gjøre det som jeg bestemmer..!

På gråten

Jeg sitter på jobb og gråter. Heldigvis er det bare meg igjen her nå. Jeg sa til meg selv at jeg ikke kunne gå hjem før en time jeg skal ha på mandag var ferdigplanlagt. Men jeg klarer ikke å planlegge den. Jeg har sittet her i over 2 timer uten å få gjort noen ting. Det er en musikktime, og jeg vet ikke hva jeg skal fylle den med. Jeg må le av hvor tåpelig det er å begynne å gråte av noe så lite. Hva er det som går av meg? Hvorfor tar jeg dette så tungt?

Jeg merker at det kan være perfeksjonisten i meg som har overtatt følelsene nå. Stemmen som hvisker at det jeg bestemmer ikke kommer til å bli bra uansett. Jeg hører elevene som klager over det teite vi skal gjøre. Er det derfor jeg er lei meg nå? Tar jeg virkelig så tungt det hun jenta sa forrige time? "Du ødelegger musikktimen!" Det var det hun sa. Jeg hadde akkurat sagt at vi skulle synge en sang som jeg hadde valgt ut på forhånd. Jeg syns ikke det er greit å komme med slike kommentarer, men jeg sa ingenting til henne. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, så jeg rettet henne ikke. Det burde jeg nok ha gjort.

Frykten for å skuffe elevene sitter dypt inni meg. Frykten for at de skal klage. Tenk at jeg som lærer frykter for at elevene ikke skal like det jeg har bestemt. At de skal syns det er kjedelig. Det syns jeg ikke er greit! Det er jo jeg som bestemmer! Jeg har ikke spurt dem om hva de vil gjøre. Det gjelder jo ikke bare i mattetimen, men også i musikktimen! Det er læreren som bestemmer!

Dette klarer du!! Neste gang irrettesetter du jenta! Det er du som er den voksne! Den som bestemmer!

En oppmuntring på en litt nedtrykt dag.

Nå er det en sånn dag igjen. En dag der å være lærer ikke er så greit og kult (som det vanligvis pleier). Jeg er ikke helt sikker på hvorfor. Det har ikke skjedd noe spesielt liksom. Jeg bare merker at det knyter seg i magen når jeg tenker på alt jeg ikke kan, på alt jeg ikke gjør som jeg sikkert burde gjort, og på alle jeg kommer til å skuffe. Jeg blir motløs når jeg ser på planene som jeg har "laget" i noen fag. De er ufullstendige og mangler mye. En lærer kan visst bruke helt villt mye tid på å planlegge. Men blir undervisningen noe bedre av den grunn? Ikke vet jeg. Jeg er redd for å gjøre feil, for å skuffe kollegaene mine. For at de skal komme til meg og si" Hva? Har du ikke gjort det? Det burde du jo gjort for lenge siden." Eller at de føler at de må mase på meg for å få meg til å gjøre noe jeg ikke automatisk forstår at jeg bør gjøre.

Men det hjelper ikke å tenke negativt. Det får meg ikke opp av grøfta. Så her må det til litt positive tanker, tror jeg. Det er jo så mye som går bra! Tenk at jeg har vært lærer i over 3 uker allerede! Jeg har planlagt timer, prøvd å laget mer fremtidlige planer, vurdert og tenkt framover, jeg har LUS-et, jeg har hatt et møte med en foreldre, jeg har vært streng, satte krav og regler. Jeg har nok mye igjen før jeg kan kalle meg en god lærer. Til nå vil jeg kalle meg selv en engasjert, nyutdannet lærer med pågangsmot og viljestyrke. Det tror jeg bare en er nødt til å ha i dette yrket. Jeg må bli tøffere! Tenke mer positivt og hoppe i det! Jeg vet dessverre ingen andre måter å lære seg å bli lærer på. Det er skummelt. Det kommer til å føre med seg en del nedturer, men jeg velger å fokusere på oppturene.

Kjempebra! Dette klarer du! Stor klem til alle nyutdannete lærere der ute som befinner seg i samme situasjon som meg..!

"Lærer, Ola slo meg!"

"Lærer, Ola slo til meg med vilje."

Gjett hvor mange ganger jeg har hørt dette eller lignende utsagn. Det er mange ganger, det kan jeg love deg. Barn kommer stadig i konflikter og trenger hjelp fra oss voksne til å løse opp i det. Men hvordan gjør vi det?

I min utdannelse har jeg et lite kurs i konflikthåndtering, men that's it. Jeg kan egentlig null og niks om å håndtere konflikter. Naiv er jeg i tillegg. "Det var sikkert bare en misfortåelse." "Det var sikkert uhell." "Han mente sikkert ikke å slå deg med vilje." Men i de fleste tilfellene så har det skjedd med vilje.

Heldigvis er jeg omringet av dyktige lærere som har håndtert en konflikt før. Og er det til denne læreren barna kommer, så følger jeg godt med for å se hvordan en med mer erfaring takler situasjonen. Jeg har lært mye bare ved å observere andre i slike situasjoner. En ting jeg har oppdaget som jeg kan bli flinkere til å gjøre, er nok en gang å bli strengere. Når et barn gjør noe som ikke er greit, for eksempel slå andre, så er det dette vi må gi tilbakemelding på. "Hei, jeg så at du slo Per nå. Det er ikke greit. Skjer det en gang til så..." Også bør man idyllisk sett ha en konsekvent på lur. "får du ikke være med på datarommet neste gang.", "..så får du ikke sitte med den personen i maten." Ett eller annet, så barnet forstår at det ikke er akseptert, og at det får konsekvenser når man velger å gjøre noe slemt.

Men det er en annen ting jeg også syns er vanskelig med konflikthåndtering, og det er å ha mot til å faktisk huke inn det barnet som du har fått vite slo, eller sagt noe stygt, eller gjort noe annet slemt. For meg krever det ganske mye å gå bort til barnet og si: "Ola, kom hit." Men jeg tror også at det er det viktigste vi kan gjøre som voksne. Vise at vi gjør noe med det når noen kommer til oss og sier ifra. Hvis vi ikke tørr, (eller ikke gidder!) og ikke gjør noe, så ser jo barna det. Og konkluderer kanskje med at lærerne, de er ikke vits å si i fra til, for de gjør ingenting likevel. Dit vil ikke jeg komme. Jeg vil være en lærer som tar tak i det elevene kommer å forteller.

Jeg har nok mye igjen å lære når det gjelder konflikthåndtering, men jeg føler likevel jeg er på god vei. For selv om jeg ikke har peiling på hva jeg skal si etter at Ola faktisk har kommet bort til meg, så har jeg tatt tak i situasjonen. Jeg har prøvd mitt beste. Så håper jeg at "mitt beste" blir enda bedre med erfaringer jeg gjør meg.

Praktisk klasseledelsetips!

Enda en uke har gått med både opp og nedturer på jobb. Jeg merker at min selvtillit som lærer svinger etter hvordan dagen er. Jeg føler likevel at allerede etter bare to uker sammen med elevene har jeg lært mye mer om klasseledelse. Klassen min er en stor klasse på nesten 30 elever, og jeg har funnet ut at i en så stor gruppe er tydelig klasseledelse enda viktigere enn i mindre grupper.

Noe jeg lærte i praksis da jeg gikk på lærerskolen var at hvis man ville ha det stille, så måtte man stå i ro. Du aner ikke hvor mange ganger jeg har stått i ro, og bare ventet. og ventet. og ventet. Mens jeg venter ser jeg strengt på de elevene som bråker, eller sier navnene deres. Men det blir likevel mye ventetid. Nå har jeg lært en annen strategi for å få elevene til å lære seg og høre etter.

Vi har det slik i vår klasse at elevene skal være stille når de kommer inn. Det gjelder fra og med dørstokken. Hva så når elevene kommer inn og snakker og ikke bryr seg om regelen? Jo, da må du gå ut og komme inn på nytt. Når elevene jobber vil vi at det skal være arbeidsro, og de kan kun snakke med hviskestemmer med den de sitter sammen med. Hva så om de prater med høye stemmer? Klapp i hendene, få de til og legge fra seg blyant og legge hender i fanget, si at det var altfor bråkete, og at vi nå prøver igjen. Gjenta etter behov. Det gjør ingenting om du er nødt til å stoppe dem selv etter bare noen få minutter. Slik viser du at det er du som bestemmer, og du viser veldig konkret hvordan du vil ha det.

Det samme kan du gjøre i alle mulige situasjoner, der det "slår feil". Du trenger bare et utgangspunkt, f. eks faste plasser. Pluss at de må vite at når du klapper skal de være stille.

Det er ganske kult å bruke denne teknikken. Jeg har bare akkurat lært den, så jeg bare føler at den kommer til å fungere. Vi jobber jo en god del med klassemiljøet og arbeidsro i klassen vår nå. Det er kjempespennende å se om det fungerer! Vertfall så slipper jeg og stå der og bare vente i evigheter.

Den strenge læreren

"Er du streng?" var et av de første spørsmålene jeg ble stilt da jeg kom på besøk på den skolen jeg nå jobber som lærer. "Når jeg må." svarte jeg.

Etter litt over en uke i jobben som lærer har jeg oppdaget at jeg er ikke særlig streng. Men så har jeg også oppdaget at klasseledelsen begynner å gli litt ut. Det liker jeg svært dårlig! Jeg er klar på at det er meg som bestemmer, men jeg mangler strategier. Hva gjør jeg for å få de til å gjøre som jeg sier? Det verste eg ikke å få de til å bli stille når jeg snakker, men å skape arbeidsro mens de jobber. Hele tiden er det noen som skal si noe til en som sitter på en annen plass, de kommer valsende etter meg for å spørre om ting. Og noe av det verste, noe jeg virkelig kjenner jeg må ta meg selv inn for å ikke miste det fullstendig, er når de spør om hva de skal gjøre 2 sekunder etter jeg har forklart det nesten ned til hva de skal skrive. Og selv da, når jeg har sagt det enda engang, kanskje gjort litt komisk ut av det, så er det enda en som lurer på nøyaktig det samme. Da kjenner jeg at jeg kunne eksplodert. Heldigvis har jeg såpass selvkontroll at jeg klarer å takle det. Men jeg kan jo ikke ha det sånn! Hvordan skal jeg få de til å få det med seg?

Dette er ting jeg skal sette fokus på i dag, og de neste dagene fremover. Jeg vil jobbe med klasseledelse og se hva som har effekt. Jeg SKAL få de til å høre etter! Jeg SKAL få de til å skape god arbeidsro. Så da får jeg kanskje lære meg å være streng da. Jeg har ikke tenkt å gi meg med det første!

Den planleggende læreren

En god lærer er en god planlegger. Det er helt umulig å være en god lærer uten å ha planlagt godt. Men hvor godt er godt nok? Og hva skal egentlig planlegges? Og hva planlegges det fra?

At du må være forberedt og godt planlagt til en time er en ting jeg skjønte relativt fort da jeg studerte på lærerhøgskolen. Du kan ikke komme til en time uforberedt. Joda, i teorien kan du sikkert det, men jeg vil absolutt ikke anbefalt det! En god planlagt time skaper struktur og gir et godt grunnlag til god klasseledelse. Dette med å planlegge timer, det føler jeg at jeg har i boks. Det kan jeg.

Men så var det jo slik at en lærer planlegger jo ikke bare enkelttimer. Vi planlegger jo også større perioder, kanskje så mye som ett halvt år av gangen, altså halvårsplaner. Disse burde jo strengt talt ligge til grunn for timeplanleggingen, og også da være ferdigstilte før skolestart. (I en perfekt og idealisert verden) Men disse halvårsplanene, hva planlegges de utfra? Jo, de må jo være planlagt ut fra de lokale målene som hver skole har satt til hvert trinn. Som igjen er hentet fra Kunnskapsløftet 06 (LK06). Det er jo den gjeldende læreplanen som bestemmer hva elevene skal lære. Her står det ikke bare kompetansemål i hver av fagene etter utvalgte trinn, men også grunnleggende ferdigheter som skal være mål i alle fag. Også må en jo tenke på skolens strategiske plan.

Så, jeg føler at det er mye en egentlig skal ha i hodet når en planlegger undervisningen. Når alt kommer til alt, så er det jo i enkelttimene at læringen skjer. Alle de gode tankene og ideene folk har hatt og skrevet ned på papirer i store tilsynelatende betydningsfulle planer, kan for meg komme litt i bakgrunnen av en stressende skolehverdag der læreren kanskje er mest opptatt av hva en skal "fylle" en skoletime.

Nå går jeg hjem jeg..

Jeg sitter på arbeidskontoret og ser kollegaene mine sitter og jobber hardt. Hva jobber de med?! Timene mine er ferdigplanlagte. Jeg har kopiert opp leksene og funnet fram bøkene jeg skal dele ut. Jeg er klar til å gå hjem. Men det føles ut som om jeg ikke enda har oppdaget fjellet av arbeid som jeg egentlig burde gjort. Det stresser meg. Burde jeg egentlig sittet til klokken 20.00 i går, slik som en annen kollega gjorde? Uferdige halvårsplaner og uleste papirer fra kontaktelever ligger og truer i bakhodet. Er det meningen at jeg skal vite hvordan man lager en halvårsplan selv, eller er det noe jeg får opplæring i? De halvårsplanene jeg har sett på er liksom så langt unna i tankene når jeg planlegger timene. Det må jo være et samspill her. Et samspill som jeg sliter med å skape. Jeg vet jo at vi skal følge LK06, men i den står det jo så store mål. Alt føler litt stort og uhånderlig akkurat nå. Som et puslespill jeg ikke helt vet hvordan jeg skal løse.

Jaja, jeg får ta og begynne i ett hjørne av puslespillet som jeg klarer å løse; planlegge og gjennomføre timer. Så får de andre bitene dette på plass etterhvert.

Første skoledag!

Første skoledag er over. Det første møtet med elevene gikk bra, og morgendagen er ferdigplanlagt. Jeg kan puste lettet ut. Det har vært en utrulig slitsom dag, selv om dagen gikk mest ut på å bli kjent med elevene, snakke om regler og forventninger, dele ut bøker, timeplan og ukeplan. Jeg er så heldig at jeg har fått en dyktig lærer som min veileder, ei som har en del mer erfaring enn meg i bagasjen. Det er med henne jeg har vært mest i dag. Jeg blir så fascinert over hvor flink hun er til å rettlede elevene. Noen ganger med en kvass tone, andre ganger litt spøkefullt. Hun er ikke redd for å sette grenser, det er noe som er helt sikkert. For min del sitter jeg igjen med blandede følelser etter jeg har måtte "snakke" til elever. Jeg er nok fortsatt litt redd for at de ikke skal like meg. Eller bli sinte på meg. Jeg driver fortsatt på å finne ut hvordan klasseleder jeg er. Selv om jeg allerede nå har en del tanker om dette. Jeg får komme tilbake til hva jeg finne ut etterhvert. 

Akkurat nå føler jeg bare at jeg fortjener en skikkelig avslappende kveld. Kjempebra, du er i gang! :) 

Dagen før dagen..

Det er søndag, og i morgen er første skoledag for barna. Jeg lurer på om elevene er like spente på å møte meg, som jeg er på å møte dem..! Jeg husker selv hvordan det var å skulle få en ny lærer. Spenningen om hvordan læreren var. Det viktigste var nok antageligvis spørsmålet om hun var "snill" eller streng. Tankene mine går til oppførselen til elevene, om de respekterer oss voksne, hva slags holdninger både elevene og foreldrene har til skolen og om de er villige til å lære. En ting er sikkert, jeg skal vertfall gjøre mitt beste for å være en god lærer! Jeg er ikke ferdigutlært, men med erfaring blir jeg forhåpentligvis en bedre og bedre lærer.

Endelig begynt i min første faste jobb!

Det er august, og jeg har endelig begynt i min første faste jobb som lærer. Det er skummelt og utrulig spennende på en gang! Elevene begynner på mandag, og jeg har vært de tre siste dagene sammen med utrulig mange hyggelige lærere. Jeg er bare nødt til å huske hvordan det var og begynne som ny om møte så mange imøtekommende mennesker som hele tiden er til disposisjon for spørsmål. Jeg føler meg godt mottatt på skolen. På disse dagene har jeg sett mye om hvordan en skole er bygd opp. Øverst sitter ledelsen som skal ha kontroll og ansvar for alt. De lager timeplaner, inspeksjonsplaner, prøveplaner, beredskapsplaner, kursplaner, planer over fellestid, dataromplaner.. osv. Så får vi lærere vårt ansvar. Vi har ansvar for finne ut hvem som er vår kontaktelev, for at bøker er på plass, få orden på klasserommet, lage halvårplaner, lage ukeplaner/ lekseplaner, finne ut hvilken elever som har spesielle behov, osv.

Jo, jeg har hodet over vann. Men jeg sitter på møtene og hører om IUP, IOP, LUS, NP, Carlsten og nasjonale prøver, og satser på at jeg har noen å spørre hvis/ når jeg får behov for å vite mer om dette. I tillegg har jeg ikke begynt å se på mine egne fag, og jeg bare håper inderlig at det finnes noen halvårsplaner eller lokale mål, som jeg kan se etter. Men jeg har absolutt håpet i behold. Dette blir bra!

Jobbintervju

Det er mai, og det er absolutt tid for jobbintervju i skolen. Og jeg kan ikke annet enn å tenke på hvor komisk egentlig jobbintervju er.

For der sitter man, nydusjet, "pyntet" og klar til å skryte seg selv opp i skyene, sammen med rektor og/eller inspektør og eventuelt tillitsvalgt på et lite kontor. For meg blir hele situasjonen en smule påtatt og falsk. Det er ingen annen plasser du er så fornøyd med deg selv som på et jobbintervju. Vertfall skal en helst late som man er fornøyd med seg selv. Du og du, hvor flink du er til å gjøre jobben din, og hvor bra du er, og hvor gode dine sterke sider er. Du klarer til og med å snu de negative sidene til noe som kan virke positiv. Og selv om det kanskje er sant det du sier, så er det noe i meg som bare finner det hele utrulig komisk.  Det krasjer liksom med vår "Jantelov", som så høyst lever i oss og i vår kultur.

Når det er sagt, så skjønne jeg jo at vi må gjennom jobbintervjuene. Selv om jeg nok fortsatt syns det er en av de mest spesielle situasjonene jeg har vært med på.