Sinne

Nå er jeg sint. Har jeg lov til det? Har jeg lov til å bli sint som lærer?

Jeg har hatt uoppdragne barn i dag. Helt motbydelige og frekke. Det fins ikke ord. Det gjør meg sint å måtte undervise slike barn. De får lov til å kalle meg hva de vil, og ikke noe blir gjort. De får lov til å gjøre akkurat det de vil, og ikke noe blir gjort. Det gjør meg sint. Det gjør meg sint når jeg har kollegaer på jobb som ikke bryr seg lenger. Det aner meg at de ikke bryr seg lenger fordi de for lengst har oppdaget at det ikke er vits å bry seg. Elevene gjør det de vil uansett. Da er det bedre å ikke prøve engang. Jo, jeg ser den. Jeg merker at jeg er på tur dit. Hva er vitsen å minne elever på grenser og regler hvis de kaller deg for en idiotisk lærer for så å fortsette med det de drev på med akkurat som om ingenting ble sagt? Bare for å få bevist igjen at, nei, du har ingen myndighet her. Men har vi ikke det? Har ikke vi som lærer myndighet? Det gjør meg så sint når kollegaer går rundt å innbiller seg at vi ikke har myndighet! Visst har vi det! Vi har fått myndighet fra staten, fra foreldrene. Vi er faktisk ansatt for å lære barna opp! For å lære de å møte livet! Hvis ikke vi gjør det, hvem skal da gjøre det?! Og det første vi må lære dem på skolen, det er å være en klasse. Lære de hvordan det må være på skolen. Lære de å vente på tur, rekke opp hånda, respektere autoriteter. Rett og slett å oppføre seg. God folkeskikk. Det skal vi lære dem.

Det gjør meg sint når barn tror de kan bestemme over oss. Det stemmer ikke! Det er vi som bestemmer. Det MÅ vi gjøre. Det er jo den første lærdommen en lærer. Superviktig lærdom faktisk!

Ok, nå er jeg ikke så sint lenger. Det hjelper å skrive det ned. Få det ut. Men! Jeg må si en ting. En viktig ting om sinne som lærer. En kan være så sint man vil, men det må ikke gå ut over barna. Vi må være profesjonelle! Hvordan er man profesjonell når man blir sint? En går vekk fra situsjonen. Men! Det må få konsekvenser. Ellers vil det bare skje igjen. Det dummeste en gjør er å begynne å kjefte, spør du meg. Det er energikrevende, og det fungerer ikke!

Oppsummert, sinne er greit. Også for lærere. Sinne er en menneskelig følelse, og tro det eller ikke, lærere er faktisk mennesker de også! Men, når en blir sint, må en likevel oppføre seg profesjonell. Forlat situasjonen hvis du kan. Gi konsekvenser istedenfor å kjefte. Det er du som har myndigheten! Autoriteten må du ta, men myndigheten, den har du alltid som lærer!

En lærer..

Den mest elskete. Den meste hatete.

Noen ganger blir jeg så overrasket over hvor sint elevene blir når vi grensesetter dem. I samfunnet vårt har vi noen regler som alle må følge. Noen er skrevet ned, andre er normer. Men de er like viktige for at samfunnet vårt skal fungere. Disse reglene lærer vi etterhvert når vi blir sosialisert inn i samfunnet. Men, hva skjer med barn som ikke lærer disse reglene? Som tror de kan bestemme selv? For meg virker det som om at det fins elever som ikke forstår at på skolen gjelder noen typer regler, akkurat som at det gjelder bestemte regler på for eksempel butikken. På butikken kan man for eksempel ikke drive på å rote i hyllene. En er nødt til å stå i kø for å betale, og betale med kort eller penger. En må ta med seg varene sine selv i en pose eller i hånda. Det er logisk. Vi tenker ikke over det en gang, men disse reglene gjelder på en butikk.

På en skole gjelder andre regler. De viktigste bygger under læreren som autoritet, og som er med på å gi læreren sjanse til å drive undervisning. Blant andre: rekke opp hånda, vente på tur, høre på læreren, gjøre det læreren sier. Hvis dette ikke blir fulgt, har vi et problem. Det har jeg kanskje forklart grundig nok i går. Brytes reglene, må det konsekvenser til. Hadde ikke brudd på regler ført til konsekvenser, vil vi jo ikke bry oss om dem. Ingen av oss. Her er probleme. Men, ok.

Se for deg dette. En gutt kommer inn på Rema 1000 og skal handle mat. Men han begynner å rive ned varer fra hyllene og roper høyt til alle som går forbi. En ansatt kommer bort og sier til han at han kan ikke drive på slik, og begynner å rydde opp. Gutten roper høyt til den ansatte: "Du bestemmer ikke over meg! Din forbannede *biiiiip*!" Koselig. Alle rundt vil selvsagt reagere sterkt på dette. De ville ha hatt han bort. Han har jo ikke forstått reglene. Og det har ingenting med den stakkarse ansatte og gjøre at denne gutten ikke vet hvordan man oppfører seg i en butikk. Ok, jeg er klar over at bildet halter litt. Men poenget mitt er at for at regler skal opprettholdes, må vi ha noen som passer på at dette skjer. På skolen er denne personen læreren. Elevene liker det ikke. Foreldrene liker det ikke til tider. Rart, spør du meg! Alle må jo forstå at for å bli sosialisert og få en god grunnutdannelse, MÅ reglene på skolen læres og følges! På skolen må elevene lære at de må bøye seg for regler, og for autoriteter. Hvis de går gjennom 10 år med skolegang uten å lære dette, hvor skal de da lære det?!

Med foreldre og ledelse i ryggen

De siste dagene har jeg igjen vært vikar i norsk skole. Denne gangen på en annen skole en sist, og dermed med en annen opplevelse. Det har rett og slett vært grusomt å være vikar.. Elevene hører ikke på meg! De gjør ikke det jeg sier. Derimot svarer de frekt tilbake at det er jeg som skal gjøre det de sier, og jeg som er "slem" og "skyldig" fordi jeg grensesetter dem. De roper "idiotiske lærere" fordi jeg sier at de må ta av seg lua, noe de tydelig vet ikke er greit på skolen. Det eneste jeg kan gjøre er å skrive det ned. Jeg har lært (Takk Gud!) at jeg ikke skal gå i konflikt med noen. Det skal bare meldes rett hjem. Men om det blir gjort eller ikke, er ikke opp til meg. Jeg er bare vikar. Jeg står i et klasserom, fullt med barn, som vandrer rundt, prater til hverandre som om det slettes ikke sto en lærer og prøvde å gi beskjeder til klassen, begynner og sloss med hverandre, kaller hverandre de mest stygge tingene jeg har hørt, og vet ikke hva jeg skal gjøre. I dag ble jeg bare stående i kanskje noen minutter og bare se på. Hva skulle jeg gjøre? Dette var etter jeg hadde sendt ut en på gangen. Jeg klarte ikke få tilbake kontrollen. Det bare gikk ikke. Umulig, I tell you! Og dette gjaldt ikke bare denne ene klassen. Jeg hadde nemlig ganske lik opplevelse i en annen klasse. Hva er det som skjer med barna i norsk skole?! Når ble det greit å hundkjefte en lærer fordi læreren prøver å oppretteholde regler på skolen? ? Hvor ble det av autoriteten? Må en seriøst blir sint og måtte rope for å få autoritet? NEI! Nei, og atter nei!

Jeg er kanskje bare en fersk ung lærervikar, men hallo, det er ikke her autoriteten vår er! Vi er på skolen for å gjøre en viktig jobb! Vi har myndighet til å drive undervisning. Det er derfor vi er ansatt. Vi skal jo utdanne Norges fremtid! Det sier seg selv at for å gjøre dette må vi ha et læringsmiljø som fungerer. Det må være regler, ellers blir det anarki! Det er nødt til å være læreren som er klasseleder. Det er hun som vet hva målene er, og hvordan vi skal nå dem. Det er hun som har en langvarig plan med undervisningen, og som kjenner til Lærerplanen og hva den siser. Dette forstår alle voksne. punktum. jeg hadde tenkt å si noe mer om det, men vet dere hva. dette forstår alle voksne. ellers vet jeg ikke om jeg vil kalle de voksne. så hva skal vi gjøre hvis det blir uønsket adferd i klassen? adferd som er bryter reglene? Melde hjem. MELDE HJEM! Vi og foreldrene spiller på samme lag! Begges mål er å utdannet barnet deres, på den beste måten. Men, vi må støtte hverandre. Uten foreldrenes støtte på hjemmebane, er det bare å glemme å drive skole. Bare glem det! Du har ikke noen sjanse!

Noe annet som er like viktig som foreldrene, er ledelsen. Rektor, inspektør, eller hva man nå har på den skolen en jobber på. De som sitter på toppen, som tar viktige beslutninger. De må være på lærernes lag. De må hjelpe og støtte oss når vi sliter. Når vi har konflikter vi ikke kommer ut av. Jeg tenker; hvis skolen hadde vært en vanlig bedrift. se for deg det. og det hadde vært noen personer som var i en konflikt. så ville dette vært tatt hand om med en gang. en kan ikke arbeide sammen hvis man er i konflikt. Og, hvis man venter, blir det bare verre. En er nødt til å ta tak i det, og gjøre noe med det!  Hallo liksom, ingen god toppleder ville latt en konflikt vart flere år. Det bør være de beste lederne i skolen. Det er jo fremtiden vår vi snakker om! Det er de som skal ta over Norge! De som skal ta vare på oss når vi blir gamle!

Jeg er seriøst redd. Redd for hvordan framtida blir for meg som lærer. Hvordan læreryrket blir. Men jeg er også redd for Norge. Hvordan generasjonen kommer til å ha det. Blir dette å ødelegge Norge? klarer vi ikke å oppdra våre egne barn lengre? Jeg har ikke tenkt å gi meg vertfall! Jeg skal stå på! Jeg har allerede rukket å tenkt over hva jeg skal si på mitt første foreldremøte. Nerd? kanskje. Engasjert? litt for mye.. vertfall må jeg roe ned engasjementet på den skolen jeg kun er vikar på. Gruer jeg meg til i morgen? ja. Det gjør jeg. det er ikke noe kult og bli provosert hele dagen. men jeg bare smiler av de. skriver de ned. det siste jeg skal gjøre er å blir sint. den gleden skal de ikke få. men d går på intigriteten min løs og ikke gjøre noe. jeg er ikke oppdratt til å stå på sidelinjen. Jeg bare må oppdra, jeg. Så da får jeg heller bare bli hatet og kalt "hore","lespe", "idiot" og "fjert". Jeg syns ikke det er greit. Ikke i det hele tatt. Men uten foreldre eller ledelse i ryggen, så har jeg ingen makt. Og det vet de. De vet så altfor godt. Så, ønske meg lykke til i morgen. Da blir det juleverksted for alle penga..!