Sinne

Nå er jeg sint. Har jeg lov til det? Har jeg lov til å bli sint som lærer?

Jeg har hatt uoppdragne barn i dag. Helt motbydelige og frekke. Det fins ikke ord. Det gjør meg sint å måtte undervise slike barn. De får lov til å kalle meg hva de vil, og ikke noe blir gjort. De får lov til å gjøre akkurat det de vil, og ikke noe blir gjort. Det gjør meg sint. Det gjør meg sint når jeg har kollegaer på jobb som ikke bryr seg lenger. Det aner meg at de ikke bryr seg lenger fordi de for lengst har oppdaget at det ikke er vits å bry seg. Elevene gjør det de vil uansett. Da er det bedre å ikke prøve engang. Jo, jeg ser den. Jeg merker at jeg er på tur dit. Hva er vitsen å minne elever på grenser og regler hvis de kaller deg for en idiotisk lærer for så å fortsette med det de drev på med akkurat som om ingenting ble sagt? Bare for å få bevist igjen at, nei, du har ingen myndighet her. Men har vi ikke det? Har ikke vi som lærer myndighet? Det gjør meg så sint når kollegaer går rundt å innbiller seg at vi ikke har myndighet! Visst har vi det! Vi har fått myndighet fra staten, fra foreldrene. Vi er faktisk ansatt for å lære barna opp! For å lære de å møte livet! Hvis ikke vi gjør det, hvem skal da gjøre det?! Og det første vi må lære dem på skolen, det er å være en klasse. Lære de hvordan det må være på skolen. Lære de å vente på tur, rekke opp hånda, respektere autoriteter. Rett og slett å oppføre seg. God folkeskikk. Det skal vi lære dem.

Det gjør meg sint når barn tror de kan bestemme over oss. Det stemmer ikke! Det er vi som bestemmer. Det MÅ vi gjøre. Det er jo den første lærdommen en lærer. Superviktig lærdom faktisk!

Ok, nå er jeg ikke så sint lenger. Det hjelper å skrive det ned. Få det ut. Men! Jeg må si en ting. En viktig ting om sinne som lærer. En kan være så sint man vil, men det må ikke gå ut over barna. Vi må være profesjonelle! Hvordan er man profesjonell når man blir sint? En går vekk fra situsjonen. Men! Det må få konsekvenser. Ellers vil det bare skje igjen. Det dummeste en gjør er å begynne å kjefte, spør du meg. Det er energikrevende, og det fungerer ikke!

Oppsummert, sinne er greit. Også for lærere. Sinne er en menneskelig følelse, og tro det eller ikke, lærere er faktisk mennesker de også! Men, når en blir sint, må en likevel oppføre seg profesjonell. Forlat situasjonen hvis du kan. Gi konsekvenser istedenfor å kjefte. Det er du som har myndigheten! Autoriteten må du ta, men myndigheten, den har du alltid som lærer!

En lærer..

Den mest elskete. Den meste hatete.

Noen ganger blir jeg så overrasket over hvor sint elevene blir når vi grensesetter dem. I samfunnet vårt har vi noen regler som alle må følge. Noen er skrevet ned, andre er normer. Men de er like viktige for at samfunnet vårt skal fungere. Disse reglene lærer vi etterhvert når vi blir sosialisert inn i samfunnet. Men, hva skjer med barn som ikke lærer disse reglene? Som tror de kan bestemme selv? For meg virker det som om at det fins elever som ikke forstår at på skolen gjelder noen typer regler, akkurat som at det gjelder bestemte regler på for eksempel butikken. På butikken kan man for eksempel ikke drive på å rote i hyllene. En er nødt til å stå i kø for å betale, og betale med kort eller penger. En må ta med seg varene sine selv i en pose eller i hånda. Det er logisk. Vi tenker ikke over det en gang, men disse reglene gjelder på en butikk.

På en skole gjelder andre regler. De viktigste bygger under læreren som autoritet, og som er med på å gi læreren sjanse til å drive undervisning. Blant andre: rekke opp hånda, vente på tur, høre på læreren, gjøre det læreren sier. Hvis dette ikke blir fulgt, har vi et problem. Det har jeg kanskje forklart grundig nok i går. Brytes reglene, må det konsekvenser til. Hadde ikke brudd på regler ført til konsekvenser, vil vi jo ikke bry oss om dem. Ingen av oss. Her er probleme. Men, ok.

Se for deg dette. En gutt kommer inn på Rema 1000 og skal handle mat. Men han begynner å rive ned varer fra hyllene og roper høyt til alle som går forbi. En ansatt kommer bort og sier til han at han kan ikke drive på slik, og begynner å rydde opp. Gutten roper høyt til den ansatte: "Du bestemmer ikke over meg! Din forbannede *biiiiip*!" Koselig. Alle rundt vil selvsagt reagere sterkt på dette. De ville ha hatt han bort. Han har jo ikke forstått reglene. Og det har ingenting med den stakkarse ansatte og gjøre at denne gutten ikke vet hvordan man oppfører seg i en butikk. Ok, jeg er klar over at bildet halter litt. Men poenget mitt er at for at regler skal opprettholdes, må vi ha noen som passer på at dette skjer. På skolen er denne personen læreren. Elevene liker det ikke. Foreldrene liker det ikke til tider. Rart, spør du meg! Alle må jo forstå at for å bli sosialisert og få en god grunnutdannelse, MÅ reglene på skolen læres og følges! På skolen må elevene lære at de må bøye seg for regler, og for autoriteter. Hvis de går gjennom 10 år med skolegang uten å lære dette, hvor skal de da lære det?!

Med foreldre og ledelse i ryggen

De siste dagene har jeg igjen vært vikar i norsk skole. Denne gangen på en annen skole en sist, og dermed med en annen opplevelse. Det har rett og slett vært grusomt å være vikar.. Elevene hører ikke på meg! De gjør ikke det jeg sier. Derimot svarer de frekt tilbake at det er jeg som skal gjøre det de sier, og jeg som er "slem" og "skyldig" fordi jeg grensesetter dem. De roper "idiotiske lærere" fordi jeg sier at de må ta av seg lua, noe de tydelig vet ikke er greit på skolen. Det eneste jeg kan gjøre er å skrive det ned. Jeg har lært (Takk Gud!) at jeg ikke skal gå i konflikt med noen. Det skal bare meldes rett hjem. Men om det blir gjort eller ikke, er ikke opp til meg. Jeg er bare vikar. Jeg står i et klasserom, fullt med barn, som vandrer rundt, prater til hverandre som om det slettes ikke sto en lærer og prøvde å gi beskjeder til klassen, begynner og sloss med hverandre, kaller hverandre de mest stygge tingene jeg har hørt, og vet ikke hva jeg skal gjøre. I dag ble jeg bare stående i kanskje noen minutter og bare se på. Hva skulle jeg gjøre? Dette var etter jeg hadde sendt ut en på gangen. Jeg klarte ikke få tilbake kontrollen. Det bare gikk ikke. Umulig, I tell you! Og dette gjaldt ikke bare denne ene klassen. Jeg hadde nemlig ganske lik opplevelse i en annen klasse. Hva er det som skjer med barna i norsk skole?! Når ble det greit å hundkjefte en lærer fordi læreren prøver å oppretteholde regler på skolen? ? Hvor ble det av autoriteten? Må en seriøst blir sint og måtte rope for å få autoritet? NEI! Nei, og atter nei!

Jeg er kanskje bare en fersk ung lærervikar, men hallo, det er ikke her autoriteten vår er! Vi er på skolen for å gjøre en viktig jobb! Vi har myndighet til å drive undervisning. Det er derfor vi er ansatt. Vi skal jo utdanne Norges fremtid! Det sier seg selv at for å gjøre dette må vi ha et læringsmiljø som fungerer. Det må være regler, ellers blir det anarki! Det er nødt til å være læreren som er klasseleder. Det er hun som vet hva målene er, og hvordan vi skal nå dem. Det er hun som har en langvarig plan med undervisningen, og som kjenner til Lærerplanen og hva den siser. Dette forstår alle voksne. punktum. jeg hadde tenkt å si noe mer om det, men vet dere hva. dette forstår alle voksne. ellers vet jeg ikke om jeg vil kalle de voksne. så hva skal vi gjøre hvis det blir uønsket adferd i klassen? adferd som er bryter reglene? Melde hjem. MELDE HJEM! Vi og foreldrene spiller på samme lag! Begges mål er å utdannet barnet deres, på den beste måten. Men, vi må støtte hverandre. Uten foreldrenes støtte på hjemmebane, er det bare å glemme å drive skole. Bare glem det! Du har ikke noen sjanse!

Noe annet som er like viktig som foreldrene, er ledelsen. Rektor, inspektør, eller hva man nå har på den skolen en jobber på. De som sitter på toppen, som tar viktige beslutninger. De må være på lærernes lag. De må hjelpe og støtte oss når vi sliter. Når vi har konflikter vi ikke kommer ut av. Jeg tenker; hvis skolen hadde vært en vanlig bedrift. se for deg det. og det hadde vært noen personer som var i en konflikt. så ville dette vært tatt hand om med en gang. en kan ikke arbeide sammen hvis man er i konflikt. Og, hvis man venter, blir det bare verre. En er nødt til å ta tak i det, og gjøre noe med det!  Hallo liksom, ingen god toppleder ville latt en konflikt vart flere år. Det bør være de beste lederne i skolen. Det er jo fremtiden vår vi snakker om! Det er de som skal ta over Norge! De som skal ta vare på oss når vi blir gamle!

Jeg er seriøst redd. Redd for hvordan framtida blir for meg som lærer. Hvordan læreryrket blir. Men jeg er også redd for Norge. Hvordan generasjonen kommer til å ha det. Blir dette å ødelegge Norge? klarer vi ikke å oppdra våre egne barn lengre? Jeg har ikke tenkt å gi meg vertfall! Jeg skal stå på! Jeg har allerede rukket å tenkt over hva jeg skal si på mitt første foreldremøte. Nerd? kanskje. Engasjert? litt for mye.. vertfall må jeg roe ned engasjementet på den skolen jeg kun er vikar på. Gruer jeg meg til i morgen? ja. Det gjør jeg. det er ikke noe kult og bli provosert hele dagen. men jeg bare smiler av de. skriver de ned. det siste jeg skal gjøre er å blir sint. den gleden skal de ikke få. men d går på intigriteten min løs og ikke gjøre noe. jeg er ikke oppdratt til å stå på sidelinjen. Jeg bare må oppdra, jeg. Så da får jeg heller bare bli hatet og kalt "hore","lespe", "idiot" og "fjert". Jeg syns ikke det er greit. Ikke i det hele tatt. Men uten foreldre eller ledelse i ryggen, så har jeg ingen makt. Og det vet de. De vet så altfor godt. Så, ønske meg lykke til i morgen. Da blir det juleverksted for alle penga..!

Praktiske råd til lærer

Jeg er i flyttemodus som mange andre når sommeren nærmer meg. I den anledningen fant jeg et notat fra en forelesning fra lærerskolen. Etter å ha lest rådene nå etter mitt første år ut i yrke mitt, føltes det mer nært og logisk det som stod der. Jeg tenkte jeg skulle dele det:


Praktiske råd til lærer

• Engasjement (dette er det viktige akkurat nå)
• Vær ambisiøs på elevens vegne
• Vær ærlig, sannferdig, konsekvent og raus. --> Vi er her for å lære.
• Humor
• Ta kritikk som læring, ikke gå i forsvar
• lag systemer!
• Vær presis (møt elevene i døra)

Klasseledelse

• Forutsigbar struktur (faste rutiner, ro mål for timen, og refleksjon etterpå)
•  faglig kompetanse og vurdering
• ved bråk, stå stille og vær stille!
• vær tålmodig
• medbestemmelse (hvordan skal vi lære dette?)

Samarbeid med hjemmet

• læreren blir vurdert av alle
• foreldre er den beste ambasarød for sitt eget barn
• vis en positiv holdning til foreldrene
• ta kontakt med de tillitsvalgte
• likeverdig og respekt (spør om det er noe de vil si)
• ikke som om ressurssvake foreldre. 

Våg og innse om du er i konflikt, og få hjelp av ledelsen. 

En lærer som betyr noe

Jeg kom akkurat over en artikkel om en lærer som hadde betydd mye for en elev, og ønsket å dele den med dere. Det handler om en lærer som fikk et nytt syn på en elev etter hun fant ut mer om hvorfor han oppførte seg som han gjorde. Jeg syns det er en sterk historie som forteller noe om hvor mye en lærer faktisk kan bety for enkeltpersoner vi møter på. Til oppmuntring, men også til ansvarliggjøring om den viktige rollen vår som lærere.

Du kan lese historienved å trykke på linken:
En ung lærers erkjennelse.

Om skoleledelse

Jeg har ikke brukt så mange tanker på skoleledelse verken i min utdanning eller i min korte karriere. Men jeg har begynt å forstå hvor viktig det er for en skole å ha en god ledelse.

Med en god ledelse så tenker jeg at rektor og inspektør spiller på de ansattes parti. Det bør være gjensidig tillit mellom ledelsen og de ansatte, og det bør være god dialog mellom partene. Og dette er det ledelsen som har ansvar for!

Jeg forventer at ledelsen:
- gir meg klare innstrukser på hva min jobb er
- innformerer meg om endringer som skjer i hverdagen
- gir meg veiledning når jeg får problem med elever
- gir meg riktig lønn i rett tid.

Jeg har visst ikke så veldig mange tanker om dette temaet. Enda. Men det kommer nok flere ettersom jeg kommer mer borti skoleledelsen. Jeg håper bare at ledelsen på min framtidlige arbeidsplass er med på å støtte og lede meg, slik at jeg får gjort jobben min på den beste måten.

Vikar...!

Jeg liker ikke være vikar. Ok, til en viss grad liker jeg det. Jeg har jo på en måte ikke opplevd å være lærer på en annen måte, og jeg liker jo for såvitt å være lærer. Til tider. Men som vikar har du voldsomt mye mindre respekt enn som klassens faste lærer. Det eneste du kan gjøre er å skrive elevens navn ned, og si at du er nødt til å fortelle til deres faste lærer at de ikke oppførte seg pent. Men hvis de i tillegg ikke eier respekt for deres faste lærer, så sliter du maks. For da bryr de seg ikke. Og det var den timen liksom.

Det verste er kanskje tilkallingsvikar. Å bli ringt opp på morgenen og få spørsmål om du vil komme på jobb om 30 minutt er ikke så veldig ideelt. Du kommer inn i en klasse, og har egentlig ikke peiling på noe. Ingen navn, rutiner eller hvor ting er. Er du heldig kan du ikke alle reglene som gjelder på skolen heller. Noe enkelte elever selvsagt drar nytte for seg.

Nei, noen ganger gleder jeg meg til jeg blir fast ansatt og får min egen klasse. En klasse som er min. Der jeg bestemmer alt! Jeg har så mange tanker om hvordan jeg vil ha det, at jeg kjenner adrenalinet stige og hjerte banker fortere bare jeg tenker på det. Kanskje veldig teit, men jeg blir seriøst engasjert når jeg er i en klasse som ikke fungerer. Jeg har så lyst å endre på noe, men jeg kan ikke fordi jeg bare er vikar! Det er så irriterende frustrerende! Uff!

Engasjement

For å bli en god lærer må en engasjere seg!

Hvordan få de til å høre etter??

Det har skjedd en del siden sist jeg skrev. Jeg har blant annet lært en god del om det å være kontaktlærer, og hvordan samarbeide som foreldre bør skje. Jeg er absolutt ikke utlært, og håper for fullt på at kollegaene ikke mine går lei av spørsmålet som begynner med:" du, jeg lurte bare på....." ;) I tillegg har jeg hatt litt forskjellige vikariater rundt forbi.

Jeg har også oppdaget at det fins utallige måter å snakke til elevene på. Det finner jeg svært interessant.  Jeg skal prøve å eksemplifisere hva jeg tenker med noen caser.

Case 1.
En elev går rundt i klasserommet uten lov. Læreren vil ha eleven til å sette seg ned. 

Alternativ 1: Læreren sier/kjefter til eleven: Sett deg ned! Finn plassen din!
Alternativ 2: Læreren spør eleven: Hvor er plassen din? Hvorfor sitter du ikke på den?

Case 2.
En elev avbryter når læreren underviser enten ved å si noe til læreren eller en medelev. Læreren vil få tilbake oppmerksomheten på seg selv, og lære eleven til ikke å avbryte. 

Alternativ 1: Læreren sier: Ikke avbryt meg! Du har å være stille når jeg prater!
Alternativ 2: Læreren sier: Hvem var det som pratet nå? Hvordan er reglene når jeg prater?


Ved å stille spørsmål til elevene og stadig minne dem på hvilke regler vi har i klasserommet, har jeg en tro på at elevene lærer mer effektivt hvordan de skal oppføre seg.  Målet vårt er jo å utvikle mennesker med god oppførsel og god selvinnsikt. Dette gjør vi ved å få elevene til å reflektere over deres handlingen nettopp ved å spørre dem hva de gjør, og få de selv til å si hva de må gjøre for å endre deres uønsket adferd. Dette krever kanskje litt mer av læreren enn å si: Sett deg ned!, men jeg tror at det lønner seg i lengden. For ikke å snakke om hvor slitsomt det egentlig er å gå rundt å kjefte og snakke høyt en hel dag. I tillegg ser jeg for meg at elevene vil respektere meg som lærer litt mer, selv om dette kanskje bare er ønsketenkning.

Hvorfor?!

Hvorfor ble jeg lærer?!
Det spørsmålet har jeg stillt meg selv flere ganger i løpet av den korte tiden jeg har praktisert mitt yrke. Jeg hadde ikke i min villeste fantasi kunne forestille meg hvor mye som faktisk går gjennom en lærers hode i løpet av en skoledag. Du tror kanskje du har kontroll på hva som skal skje etter du har planlagt timene dine. Men det var før det kom fem gutter springene inn etter friminutt i full konflikt, og det var før en gutt har glemt matteboka hjemme, og ei jente trenger ny arbeidsbok, og det er ikke flere viskelær eller blyanter og halvparten av elevene ikke forstår oppgaven du nettopp ga dem. Det var før du oppdaget at det er flere i klasse din som gjerne vil ta over ledelsen, og prate forstyrrende når de vil. Et klassemiljø er så innviklet og har så mange sider at jeg blir helt matt! Jeg ser at noe må endres, men det er så vanskelig å gripe tak hva som er galt. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne en gang! Som oftes har det skjedd ett eller annet som jeg ikke finner ut av, men som jeg bare merker så altfor gått fra der jeg står fremst i klasserommet med god utsikt til alle. Det merkes kanskje av at noen flirer av alt som blir sagt. Eller noen prøver å ta kontakt med en eller annen. Men uansett hva det er som ligger i lufta, fører det alltid til den samme tingen: Jeg blir forstyrret, og føler at jeg mister klasseledelsen. Jeg har ikke peiling på hvor mange ganger jeg blir avbrutt i løpet av en dag. Men jeg skal love deg at det er mange! Plutselig er det en elev som avbryter med noe som er så fjernt fra bergarter som det går ann, som f. eks: "Oj, hvem er dette sin genser da?" Det er klart alle snur seg og gir all oppmerksomheten sin til den som spurte.

Nei! Nå skal jeg slutte å skrive om alt det negative. Ja, det er knallvanskelig å være lærer! Korrektur; det er ikke vanskelig å være lærer. Det vanskelige er å være en GOD lærer! Der er det en forskjell. Jeg har derfor satt min sjel i å finne strategier som en kan bruke når en merker at ting ikke er som du vil de skal være i klasserommet. Det er som du sikkert forstår mange sider av denne saken. Men jeg er spesielt opptatt av hvordan du blir en god klasseleder.

Her er strategier jeg har plukker opp til nå:

1. Jo bedre du har planlagt, jo lettere er det å lede klassen på en god måte.
2. Få klassens fulle oppmerksomhet når du skal gi beskjeder.
3. Gi tydelige og klare beskjeder. (Gjenta etter behov..)
4. Ha konsekvenser klare, hvis (når!!) regler blir brutt.
5. Ikke bli sint! 

Å bli sint lønner seg ALDRI! Hva skal du da gjøre når elevene ikke hører etter når du har ropt og kjeftet? Da har du dessverre brukt opp kruttet. Pluss at du blir utmattet av all adrenaliet som stiger inni deg når du er sint. Å bli sint er bare tåpelig. Oj, merker jeg har skikkelig lyst å skrive om hva du bør gjøre istedefor å bli sint, men det tror jeg at jeg må spare til neste innlegg.

Jeg bare må avslutte med en liten oppmuntring til alle nyutdannete lærere! Du gjør en god jobb! Du er ikke ferdigutlært selv om du er ferdigutdannet! Det er nå læringa begynner. Det er nå du skal lære å være lærer! Du, av alle personer, vet at all læring krever tid. Denne tiden må du bare gi deg selv. Og hvis det ser ut som om alt går deg imot, så begynn å fokusere på det som er positivt! Stå på! Du gjør mange gode valg! Dette klarer du! Du kommer til å bli en kjempegod lærer!

Ny blogg

Hei!
Jeg har tenkt på å starte en blogg siden jeg begynte å arbeide som lærer i august 2011, og endelig er den oppe! TTT (Ting tar tid.) En ting man lærer veldig fort som lærer.. Spesielt hvis du underviser på 5. trinn, som jeg har gjort siden høst. Jeg vil gjerne bruke denne bloggen som en plattform for mine tanker om det som skjer på skolen. Om hva som fungerer og ikke fungerer av pedagogiske virkemidler.

Av logiske årsaker kommer jeg ikke til å skrive noen navn i denne bloggen. Verken på personer jeg arbeider med eller hvor i verden jeg underviser. Jeg ønsker kun å dele tanker om hvordan jeg skal bli den gode læreren som jeg så sterkt ønsker å bli!

Herved er bloggen åpnet!:)