Som lærer må en alltid være klar for å endre seg og sin praksis. Det er alltid noe nytt som skjer, revidering av planer, ny forskning som viser hvordan elevene lærer best. Nå har jeg bare vært fast i dette yrket i 4 måneder, men jeg har likevel forstått såpass av dette yrket jeg har valgt meg.
På kurs er det alltid slik at man får en haug med nye ideer og nye innspill som jeg gjerne vil plotte inn i min praksis. Problemet er bare at når det er så mye nytt, og så store endringer som bør til, blir jeg så overveldet at jeg ikke får gjort noe. Det er typisk at man rett etterpå setter i gang med nye ting, men så går det i glemmeboka.
I dag har jeg lært at å la elevene sitte sammen to og to ( i læringspartnere), kan man fremme mye læring. Disse gruppene kan man bruke til å diskutere, drøfte, forklare hverandre, rette hverandre, ja det fins nesten ikke grense for hva man kan gjøre når man sitter to og to.
Det andre jeg må trekke frem er læring av læringsstrategier. Det er jo utrulig viktig å lære elevene om hvordan de selv lærer best. Dvs, få de selv til å reflektere over det. Gjøre de bevisste på det. Dette er jo mye viktigere enn at de vet alt det er å vite om 2. verdenskrig.
Jeg vet ikke om det ble en rød tråd i dette innlegget. Men jeg føler meg litt forvirret selv, så det passer kanskje bare bra. Det beste med å være lærer (ok, kanskje en av de beste tingene) er at du alltid har en sjanse til. Du kan alltid gå tilbake og gjøre det bedre. Jeg skal ha engelsk i morgen også liksom. Jeg kan liksom bestemme at "fra nå av.." Dette blir bra. Jeg må bare ikke ha skyhøye forventninger til meg selv. Jeg er tross alt helt fersk, og gjør mitt beste! Kjempebra!
