Slitsom dag..!

Jeg dør! Ok, så dør jeg ikke, men jeg er veldig sliten! Det har vært en tung dag med krangling, hysjing, venting og kjefting. Jeg har blitt sint, oppgitt, irritert, og tenkt: "dette skjer bare ikke." Det er ufattelig slitsomt noen ganger å være lærer! Det er så mye jeg vil ha endret i klasserommet mitt. Småpoliti av elever som vil følge med på de andre, unger som ikke får med seg beskjedene våre, som prater i munnen på oss, som svarer frekk.

Alt koker ned til et enkelt spørsmål: hvordan få de til å høre etter? Enkelt spørsmål, men kanskje ikke så enkelt svar. Jeg må finne det ut! Det kan vel ikke være meningen at man skal gå å mase på disse barna for å få de til å gjøre det de har fått beskjed om?! Hva er greia deres liksom? Halve klassen tenker at det ikke gjelder seg selv, resten gjør kanskje det de får beskjed om, men snakker samtidig litt med naboen slik at det blir bråk.

Det ble litt lite strukturert dette blogginnlegget merker jeg. Men når man har det litt sånn rotete i hodet etter en rotete dag med elevene, så blir det litt sånn. Satser på at det skal bli bedre etterhvert! For jeg kan ikke ha det slik som i dag, hver dag! Det skal jeg love deg!

IOP

Den store stygge IOP-ulven har endelig kommet til min arbeidshverdag også. Individuell opplæringsplan..

Jeg er kontaktlærer på 5. trinn, og har noen elever som trenger IOP fordi de ikke følger den vanlige opplæringsplanen av forskjellige grunner. Da jeg begynte å jobbe i høst var jeg obs på disse elevene, og at det burde lages en plan for de. Dessverre har dette gått litt i glemmeboka, og jeg har rett og slett glemt det helt av. Helt fram til i dag når jeg og hun jeg arbeider med på trinnet, ble bedt om å levere pedagogiske rapporter på de elevene som trenger særlig oppfølging i norsk. (dette har også en fansy forkortelse som jeg dessverre ikke husker). Da kom jeg plutselig på at jeg har jo elever som trenger IOP. Hvem skal skrive den? Er det meg? Alene..? Hva er det? Hvor får jeg målene fra? "Jeg har jo ikke gjort noen ting i forhold til denne elevene jeg." sa jeg litt fortvilt til min kollega. "Ja, jeg har lagt merke til det." Svarer hun. Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg vil tolke det. Men jeg gidder ikke bruke så mye tid på det. Det er ikke det at jeg er lat, og ikke gidder å sitte å gjøre alt jeg må på jobb. Det handler mer om at jeg ikke alltid vet hva som skal gjøres, og at jeg er ganske flink til å utsette det jeg må gjøre før like før det må være klart. Også merker jeg at jeg spiller nyutdannet-kortet så ofte jeg kan. Jeg håper bare at når det blir oppbrukt, så har jeg lært det meste jeg trenger for å være en selvstendig og god lærer!

Det er læreren som bestemmer!

Skrev jeg i forrige innlegg. Jeg merker at jeg bestandig vil begrunne dette.
Det er læreren som bestemmer...

• fordi hvis ikke læreren bestemte ville det vært skikkelig kaos her.
• fordi han/hun vet hva som skal skje i timen.
• fordi dere barn ville ikke klart å bli enige.

Nå i det siste har jeg begynt å tenkt at det trengs ikke noe ekstra etter den setningen. Læreren bestemmer i et klasserom! Slik er det med den saken! Begynner du å legge til mer, så gir du bunngrunn i kverulering. Og kverulanter fins det mye av på skolen. Det skal jeg love deg. Men her er det altså bare en som bestemmer, det er læreren! Så må jeg bare finne ut litt mer om hvordan jeg vise elevene at det er meg som bestemmer, og hvordan jeg skal få de til å gjøre det som jeg bestemmer..!

På gråten

Jeg sitter på jobb og gråter. Heldigvis er det bare meg igjen her nå. Jeg sa til meg selv at jeg ikke kunne gå hjem før en time jeg skal ha på mandag var ferdigplanlagt. Men jeg klarer ikke å planlegge den. Jeg har sittet her i over 2 timer uten å få gjort noen ting. Det er en musikktime, og jeg vet ikke hva jeg skal fylle den med. Jeg må le av hvor tåpelig det er å begynne å gråte av noe så lite. Hva er det som går av meg? Hvorfor tar jeg dette så tungt?

Jeg merker at det kan være perfeksjonisten i meg som har overtatt følelsene nå. Stemmen som hvisker at det jeg bestemmer ikke kommer til å bli bra uansett. Jeg hører elevene som klager over det teite vi skal gjøre. Er det derfor jeg er lei meg nå? Tar jeg virkelig så tungt det hun jenta sa forrige time? "Du ødelegger musikktimen!" Det var det hun sa. Jeg hadde akkurat sagt at vi skulle synge en sang som jeg hadde valgt ut på forhånd. Jeg syns ikke det er greit å komme med slike kommentarer, men jeg sa ingenting til henne. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, så jeg rettet henne ikke. Det burde jeg nok ha gjort.

Frykten for å skuffe elevene sitter dypt inni meg. Frykten for at de skal klage. Tenk at jeg som lærer frykter for at elevene ikke skal like det jeg har bestemt. At de skal syns det er kjedelig. Det syns jeg ikke er greit! Det er jo jeg som bestemmer! Jeg har ikke spurt dem om hva de vil gjøre. Det gjelder jo ikke bare i mattetimen, men også i musikktimen! Det er læreren som bestemmer!

Dette klarer du!! Neste gang irrettesetter du jenta! Det er du som er den voksne! Den som bestemmer!

En oppmuntring på en litt nedtrykt dag.

Nå er det en sånn dag igjen. En dag der å være lærer ikke er så greit og kult (som det vanligvis pleier). Jeg er ikke helt sikker på hvorfor. Det har ikke skjedd noe spesielt liksom. Jeg bare merker at det knyter seg i magen når jeg tenker på alt jeg ikke kan, på alt jeg ikke gjør som jeg sikkert burde gjort, og på alle jeg kommer til å skuffe. Jeg blir motløs når jeg ser på planene som jeg har "laget" i noen fag. De er ufullstendige og mangler mye. En lærer kan visst bruke helt villt mye tid på å planlegge. Men blir undervisningen noe bedre av den grunn? Ikke vet jeg. Jeg er redd for å gjøre feil, for å skuffe kollegaene mine. For at de skal komme til meg og si" Hva? Har du ikke gjort det? Det burde du jo gjort for lenge siden." Eller at de føler at de må mase på meg for å få meg til å gjøre noe jeg ikke automatisk forstår at jeg bør gjøre.

Men det hjelper ikke å tenke negativt. Det får meg ikke opp av grøfta. Så her må det til litt positive tanker, tror jeg. Det er jo så mye som går bra! Tenk at jeg har vært lærer i over 3 uker allerede! Jeg har planlagt timer, prøvd å laget mer fremtidlige planer, vurdert og tenkt framover, jeg har LUS-et, jeg har hatt et møte med en foreldre, jeg har vært streng, satte krav og regler. Jeg har nok mye igjen før jeg kan kalle meg en god lærer. Til nå vil jeg kalle meg selv en engasjert, nyutdannet lærer med pågangsmot og viljestyrke. Det tror jeg bare en er nødt til å ha i dette yrket. Jeg må bli tøffere! Tenke mer positivt og hoppe i det! Jeg vet dessverre ingen andre måter å lære seg å bli lærer på. Det er skummelt. Det kommer til å føre med seg en del nedturer, men jeg velger å fokusere på oppturene.

Kjempebra! Dette klarer du! Stor klem til alle nyutdannete lærere der ute som befinner seg i samme situasjon som meg..!

"Lærer, Ola slo meg!"

"Lærer, Ola slo til meg med vilje."

Gjett hvor mange ganger jeg har hørt dette eller lignende utsagn. Det er mange ganger, det kan jeg love deg. Barn kommer stadig i konflikter og trenger hjelp fra oss voksne til å løse opp i det. Men hvordan gjør vi det?

I min utdannelse har jeg et lite kurs i konflikthåndtering, men that's it. Jeg kan egentlig null og niks om å håndtere konflikter. Naiv er jeg i tillegg. "Det var sikkert bare en misfortåelse." "Det var sikkert uhell." "Han mente sikkert ikke å slå deg med vilje." Men i de fleste tilfellene så har det skjedd med vilje.

Heldigvis er jeg omringet av dyktige lærere som har håndtert en konflikt før. Og er det til denne læreren barna kommer, så følger jeg godt med for å se hvordan en med mer erfaring takler situasjonen. Jeg har lært mye bare ved å observere andre i slike situasjoner. En ting jeg har oppdaget som jeg kan bli flinkere til å gjøre, er nok en gang å bli strengere. Når et barn gjør noe som ikke er greit, for eksempel slå andre, så er det dette vi må gi tilbakemelding på. "Hei, jeg så at du slo Per nå. Det er ikke greit. Skjer det en gang til så..." Også bør man idyllisk sett ha en konsekvent på lur. "får du ikke være med på datarommet neste gang.", "..så får du ikke sitte med den personen i maten." Ett eller annet, så barnet forstår at det ikke er akseptert, og at det får konsekvenser når man velger å gjøre noe slemt.

Men det er en annen ting jeg også syns er vanskelig med konflikthåndtering, og det er å ha mot til å faktisk huke inn det barnet som du har fått vite slo, eller sagt noe stygt, eller gjort noe annet slemt. For meg krever det ganske mye å gå bort til barnet og si: "Ola, kom hit." Men jeg tror også at det er det viktigste vi kan gjøre som voksne. Vise at vi gjør noe med det når noen kommer til oss og sier ifra. Hvis vi ikke tørr, (eller ikke gidder!) og ikke gjør noe, så ser jo barna det. Og konkluderer kanskje med at lærerne, de er ikke vits å si i fra til, for de gjør ingenting likevel. Dit vil ikke jeg komme. Jeg vil være en lærer som tar tak i det elevene kommer å forteller.

Jeg har nok mye igjen å lære når det gjelder konflikthåndtering, men jeg føler likevel jeg er på god vei. For selv om jeg ikke har peiling på hva jeg skal si etter at Ola faktisk har kommet bort til meg, så har jeg tatt tak i situasjonen. Jeg har prøvd mitt beste. Så håper jeg at "mitt beste" blir enda bedre med erfaringer jeg gjør meg.