Jeg sitter på jobb og gråter. Heldigvis er det bare meg igjen her nå. Jeg sa til meg selv at jeg ikke kunne gå hjem før en time jeg skal ha på mandag var ferdigplanlagt. Men jeg klarer ikke å planlegge den. Jeg har sittet her i over 2 timer uten å få gjort noen ting. Det er en musikktime, og jeg vet ikke hva jeg skal fylle den med. Jeg må le av hvor tåpelig det er å begynne å gråte av noe så lite. Hva er det som går av meg? Hvorfor tar jeg dette så tungt?
Jeg merker at det kan være perfeksjonisten i meg som har overtatt følelsene nå. Stemmen som hvisker at det jeg bestemmer ikke kommer til å bli bra uansett. Jeg hører elevene som klager over det teite vi skal gjøre. Er det derfor jeg er lei meg nå? Tar jeg virkelig så tungt det hun jenta sa forrige time? "Du ødelegger musikktimen!" Det var det hun sa. Jeg hadde akkurat sagt at vi skulle synge en sang som jeg hadde valgt ut på forhånd. Jeg syns ikke det er greit å komme med slike kommentarer, men jeg sa ingenting til henne. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, så jeg rettet henne ikke. Det burde jeg nok ha gjort.
Frykten for å skuffe elevene sitter dypt inni meg. Frykten for at de skal klage. Tenk at jeg som lærer frykter for at elevene ikke skal like det jeg har bestemt. At de skal syns det er kjedelig. Det syns jeg ikke er greit! Det er jo jeg som bestemmer! Jeg har ikke spurt dem om hva de vil gjøre. Det gjelder jo ikke bare i mattetimen, men også i musikktimen! Det er læreren som bestemmer!
Dette klarer du!! Neste gang irrettesetter du jenta! Det er du som er den voksne! Den som bestemmer!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar