Det er mai, og det er absolutt tid for jobbintervju i skolen. Og jeg kan ikke annet enn å tenke på hvor komisk egentlig jobbintervju er.
For der sitter man, nydusjet, "pyntet" og klar til å skryte seg selv opp i skyene, sammen med rektor og/eller inspektør og eventuelt tillitsvalgt på et lite kontor. For meg blir hele situasjonen en smule påtatt og falsk. Det er ingen annen plasser du er så fornøyd med deg selv som på et jobbintervju. Vertfall skal en helst late som man er fornøyd med seg selv. Du og du, hvor flink du er til å gjøre jobben din, og hvor bra du er, og hvor gode dine sterke sider er. Du klarer til og med å snu de negative sidene til noe som kan virke positiv. Og selv om det kanskje er sant det du sier, så er det noe i meg som bare finner det hele utrulig komisk. Det krasjer liksom med vår "Jantelov", som så høyst lever i oss og i vår kultur.
Når det er sagt, så skjønne jeg jo at vi må gjennom jobbintervjuene. Selv om jeg nok fortsatt syns det er en av de mest spesielle situasjonene jeg har vært med på.
