Med foreldre og ledelse i ryggen

De siste dagene har jeg igjen vært vikar i norsk skole. Denne gangen på en annen skole en sist, og dermed med en annen opplevelse. Det har rett og slett vært grusomt å være vikar.. Elevene hører ikke på meg! De gjør ikke det jeg sier. Derimot svarer de frekt tilbake at det er jeg som skal gjøre det de sier, og jeg som er "slem" og "skyldig" fordi jeg grensesetter dem. De roper "idiotiske lærere" fordi jeg sier at de må ta av seg lua, noe de tydelig vet ikke er greit på skolen. Det eneste jeg kan gjøre er å skrive det ned. Jeg har lært (Takk Gud!) at jeg ikke skal gå i konflikt med noen. Det skal bare meldes rett hjem. Men om det blir gjort eller ikke, er ikke opp til meg. Jeg er bare vikar. Jeg står i et klasserom, fullt med barn, som vandrer rundt, prater til hverandre som om det slettes ikke sto en lærer og prøvde å gi beskjeder til klassen, begynner og sloss med hverandre, kaller hverandre de mest stygge tingene jeg har hørt, og vet ikke hva jeg skal gjøre. I dag ble jeg bare stående i kanskje noen minutter og bare se på. Hva skulle jeg gjøre? Dette var etter jeg hadde sendt ut en på gangen. Jeg klarte ikke få tilbake kontrollen. Det bare gikk ikke. Umulig, I tell you! Og dette gjaldt ikke bare denne ene klassen. Jeg hadde nemlig ganske lik opplevelse i en annen klasse. Hva er det som skjer med barna i norsk skole?! Når ble det greit å hundkjefte en lærer fordi læreren prøver å oppretteholde regler på skolen? ? Hvor ble det av autoriteten? Må en seriøst blir sint og måtte rope for å få autoritet? NEI! Nei, og atter nei!

Jeg er kanskje bare en fersk ung lærervikar, men hallo, det er ikke her autoriteten vår er! Vi er på skolen for å gjøre en viktig jobb! Vi har myndighet til å drive undervisning. Det er derfor vi er ansatt. Vi skal jo utdanne Norges fremtid! Det sier seg selv at for å gjøre dette må vi ha et læringsmiljø som fungerer. Det må være regler, ellers blir det anarki! Det er nødt til å være læreren som er klasseleder. Det er hun som vet hva målene er, og hvordan vi skal nå dem. Det er hun som har en langvarig plan med undervisningen, og som kjenner til Lærerplanen og hva den siser. Dette forstår alle voksne. punktum. jeg hadde tenkt å si noe mer om det, men vet dere hva. dette forstår alle voksne. ellers vet jeg ikke om jeg vil kalle de voksne. så hva skal vi gjøre hvis det blir uønsket adferd i klassen? adferd som er bryter reglene? Melde hjem. MELDE HJEM! Vi og foreldrene spiller på samme lag! Begges mål er å utdannet barnet deres, på den beste måten. Men, vi må støtte hverandre. Uten foreldrenes støtte på hjemmebane, er det bare å glemme å drive skole. Bare glem det! Du har ikke noen sjanse!

Noe annet som er like viktig som foreldrene, er ledelsen. Rektor, inspektør, eller hva man nå har på den skolen en jobber på. De som sitter på toppen, som tar viktige beslutninger. De må være på lærernes lag. De må hjelpe og støtte oss når vi sliter. Når vi har konflikter vi ikke kommer ut av. Jeg tenker; hvis skolen hadde vært en vanlig bedrift. se for deg det. og det hadde vært noen personer som var i en konflikt. så ville dette vært tatt hand om med en gang. en kan ikke arbeide sammen hvis man er i konflikt. Og, hvis man venter, blir det bare verre. En er nødt til å ta tak i det, og gjøre noe med det!  Hallo liksom, ingen god toppleder ville latt en konflikt vart flere år. Det bør være de beste lederne i skolen. Det er jo fremtiden vår vi snakker om! Det er de som skal ta over Norge! De som skal ta vare på oss når vi blir gamle!

Jeg er seriøst redd. Redd for hvordan framtida blir for meg som lærer. Hvordan læreryrket blir. Men jeg er også redd for Norge. Hvordan generasjonen kommer til å ha det. Blir dette å ødelegge Norge? klarer vi ikke å oppdra våre egne barn lengre? Jeg har ikke tenkt å gi meg vertfall! Jeg skal stå på! Jeg har allerede rukket å tenkt over hva jeg skal si på mitt første foreldremøte. Nerd? kanskje. Engasjert? litt for mye.. vertfall må jeg roe ned engasjementet på den skolen jeg kun er vikar på. Gruer jeg meg til i morgen? ja. Det gjør jeg. det er ikke noe kult og bli provosert hele dagen. men jeg bare smiler av de. skriver de ned. det siste jeg skal gjøre er å blir sint. den gleden skal de ikke få. men d går på intigriteten min løs og ikke gjøre noe. jeg er ikke oppdratt til å stå på sidelinjen. Jeg bare må oppdra, jeg. Så da får jeg heller bare bli hatet og kalt "hore","lespe", "idiot" og "fjert". Jeg syns ikke det er greit. Ikke i det hele tatt. Men uten foreldre eller ledelse i ryggen, så har jeg ingen makt. Og det vet de. De vet så altfor godt. Så, ønske meg lykke til i morgen. Da blir det juleverksted for alle penga..!